I dag skille vi lag med Fanumane og vi skal videre fra teltliv til litt luksus på en plass som heite Bestebakken.
Frokosten blei inntatt på terassen, før vi rigga ned teltet. Vi bruka sikkert ikkje meir enn ca 30 minutt på å få ned teltet og samla sammen alle tinga våre, så det går egentlig overraskende bra.
Vi ringte og bestilte rom på Bestebakken i går kveld, og fikk da beskjed om at rommet vi skulle ha ikkje var leid ut for natta så da kunne vi komme så tidlig som vi ville – vi var der før kl 10:-)
Bestebakken ligger på Hafslo ca 10 min kjøring fra Solvorn, og opp en usannsynlig bratt bakke – men da med tilsvarende bra utsikt.
Rommet vårt er det nederst til venstre i bildet med egen uteplass.
Dei satsa på et Norskt – litt eventyraktig uttrykk. Veldig fine rom, og følelse av luksus blei veldig sterk for oss som kom fra to daga med masse-telting.
På Bestebakken blei vi tatt i mot av Lindis som er fra Langevågen. Det er en veldig personlig og imøtekommende velkomst, og vi fikk en gjennomgang av mulige tura. Siden det er veldig varmt ute i dag (og at vi er litt slitne), så falt valget på en ikkje så altfor krevende tur opp til Austerdalsbreen.
Det var ca 1 times kjøring på smal, tydelig veldig rasutsatt vei, men i fantastisk landskap. Bildet over har vi nesten kommet frem til der turen skal starte, og vi kan sjå den enorme isbreen som velta seg over fjellet.
Elva ved starten av turen. Fargen i elva, grønn og blakka, kommer fra leire.
Litt lenger oppe langs elva fikk NE aller nådigst lov å sette en fot ut på dinne kanten, her var det ei voldsom vannføring.
Etter knappe 2 tima var vi oppe ved breen, og det e veldig vanskelig å gjengi landskapet i bildene – men vi har prøvd.
Her er vi på vei ned igjen, og bildet viser landskapet motsatt vei av breen. Vi møtte på en litt eldre lokal mann, som kunne fortelle at for 40 – 50 år siden gikk breen langt ned over dinne dalen.
Det var laga til en del tunnella langs veien (nokken på fleire km), og dinne var kanskje den mest klaustrofobiske.
Vi kjørte forbi et vann som var full av steina fra tidligere ras.
Turen vi gikk var på ca 3,5 timer, og vi rakk ned igjen i grei tid til fjølging før middagen skulle serveres.
Konseptet på Bestebakken er litt spesiell; det er felles middag, og det dekkes på et langbord på stua i hovedhuset. Lindis fortalte seinere at ho gjorde seg opp ei meining om personane når folk sjekka inn, og tenkte over ken som kunne passe på bord sammen.
Rundt bordet var vi 4 amerikanera og resten nordmenn, og praten gikk livlig for seg.
Maten til Lindis baserer seg mye på råvarer som er dyrka i egen hage, og ho står for det meste av både planlegging, tillaging og servering. Det vi tror må være mannen til Lindis, hjalp også til med serveringen – en skikkelig artig skrue. Det var ikkje så mykje han sa, men det han sa var veldig slagferdig. Det var han som tok bildet av langbordet; «Eg ser berre meg som smila, med det går vel bra» (sognamål)