Gjesteblogger: NE
Vi klarer ikkje så mange dagane med repetisjon før vi begynner å bli litt rastlause. Etter nåkken daga med litt begrensa innhold utover det å ligge ved bassenget og iakta fotshooter, rusle innover den litt «tacky» sydenstripa og/eller finne ut at restauranten vi skulle spise på akkurat hadde stengt, var vi klare for å finne på nåkke nytt. Det vil sei at halvparten av familien var klare. Den resterende halvparten hadde enten sovet dårlig i løpet av natta, eller feiga ut etter en Youtube preview av dagens aktvitet; Yanoda Tropical Rain Forest.
Regnskogen ligger ca en times kjøring unna hotellet, og i går fikk vi sjekket og booket transport gjennom concierg’en. Det skulle være enkelt og greit og ta den grønne bussen med nr. B10313 fra Summer Mall og heilt fram til destinasjonen.
Den eine halvparten av familien fremdeles optimistisk ventende på bussen.
Det skulle vise seg at det ikkje va fullt så enkelt. Bussen hadde hverken riktig nummer eller riktig farge og hadde kjørt videre når dei ikkje fant 4 turister på holdeplassen. Vi såg nok litt fortapte ut, for tilfeldigvis kom det en taxi trålende forbi bussholdeplassen, og såg spørrende på oss. Ettersom vi ikkje snakka Kinesisk, og nesten ingen her snakker engelsk, fekk vi plukka fram et kart og peika på parken. Sjåføren sa okey, okey okey og flira høgt.
Det er billig med taxi i Kina. Etter ca en times kjøring var vi framme i parken og taxameteret viste 118 RMB, eller ca 150 NOK. Sjåføren sa nåkke på kinesisk, gjorde nåkken fingerbevegelsa i lufta og holdt opp tre fingra. Vi skjønte det som om dersom vi betalte han 300 RMB ville vente på oss utafor parken og kjøre oss tilbake igjen. Siden vi e litt naive og vi hadde lest at det kunne være vanskelig å finne transport tilbake, samt at den økonomiske nedsida var begrensa, takka vi ja til tilbudet. Igjen flira sjåføren høgt.
Vi hadde i forkant blinke oss ut to attraksjoner i parken; «Waterfall hike» og «Zip-line».
Medbrakte eiendela blei pakket ned i en stor pose og forsegla for oppbevaring. Selvfølgelig oppdaga ej rett etterpå at ej hadde solbrillene på meg fortsatt, og dei blei overlevert til sjåføren som frivillig meldte seg for «safe-keeping». Faktisk i den grad at han tok på seg solbrillene med en gang.
Etter at vi var ferdige med hiking turen var vi klare for den neste attraksjonen i parken; Zip-line fra den eine til den andre sida av en dal. Etter nåkken minutter for å å tyde det kinesiske kartet, konkluderte vi at vi måtte ta shuttlebuss ned til velkomstsenteret i bunnen av dalen og ny buss opp i neste dal. Når vi kom ned fant vi ingen skilt som viste veien opp igjen, og når vi prøvde å kjøpe billetter tok dama i luka fram oversettelses-appen sin som sa «buy on the spot». Så målte hun meg opp og ned, tastet iherdig i app’en og viste fram «Weight limit x kg» (x=sensurert). Vi skyndte oss videre og fant omsider noen som skjønte vår gestikulering/miming av zip-line. Vi ble geleidet fram og tilbake gjennom velkomstsenteret to ganger, betalte for nåkke vi ikkje visste ka va, fikk et stempel på armen og sendt opp igjen med shuttlebuss til samme plassen vi kom fra.
Vi fant omsider utskytningsrampa og fant ut at det var billetten vi hadde betalt for nede. Men ups; her var oppslag med «weight limit x-10kg». Nåkke som bestemt var utafor akseptabelt slingringsmonn. Første veiestasjon blei glatt passert uten at nåkken blei vinka inn, men på siste stasjon før avgang var det stopp. Far måtte ut til siden og ble stilt opp på vekta med fritt innsyn fra heile køa; og vekta viste x+2kg. «Wait here», «Go sit on number two». Det var noen fryktelig lange minutter før ej blei sendt avgårde på rampe nummer to, som så langt hadde vært ute av funksjon. Alt gikk bra og vi kom trygt ned!
Da gjensto bare det absolutt mest nervepirrende øyeblikket; om taxi’en hadde venta på oss dei 5 timene vi hadde brukt i parken eller om pengene og dei litt for dyre solbrillene var tapt og vi måtte streve for å komme oss tilbake til hotellet.
Vel nede på parkeringsplassen fant vi igjen taxi’en og sjåføren flira høgt når han såg oss (fliring var nok einaste måten han kunne kommunisere med oss på). Ventetida hadde nok vært i lengste laget, for han fekk ikkje start på bilen men likevel fortsatte han å flire. Tydeligvis en optimistisk fyr med godt humør. Etter å ha dytta den i gang gikk resten av turen uten problemer og totalsummen ble 300 RMB eller ca 375 NOK, utrolig for kjøring i 2 timer og venting i 5 timer….
Tilbake på hotellet hadde den andre halvparten av familien chilla ved bassenget/tatt aromaterapi.