I dag har vi vært på hundesledetur med full action!
Vi blei henta på hotellet kl 9:00, og blei først utstyrt med kjøredressa og varme sko før vi kjørte ut på hundegården. Temperaturen i begynnelsen av dagen var bare -7 grader.
Det stod et team og gjorde seg klar til å dra ut når vi kom, så vi fikk også en liten innføring i Svalbards historie. Det bor rundt 3000 persona totalt på Svalbard fordelt på 50 (!) forskjellige nasjona. 2500 av disse bor i Longyerbyen.
Når det andre teamet hadde dratt ut, ble vi delt inn i 5 grupper og fikk tildelt hver vår slede. Hver gruppe bestod av to persona, en skulle kjøre og en skulle sitte oppi også bytte plass halvveis i turen.
Vi fikk beskjed om at alle hundane var snille, og at det bare var å ta seg en runde blandt dei 80 huskyane og kose med dei.. Vi begynte litt forsiktig med dei i fronten, men blei fort litt tøffere; resultatet var at en beit seg fast i hetta til ei gammel tyskerdame, Henrik flira godt til ei som blei pissa på før han snudde ryggen til og blei pissa på av den samme hunden (som forøvrig såg veeeeeldig fornøyd ut):))))
Etter hvert fikk vi beskjed om å finne hundane «våre», sele på dei og feste dei til sleden. Navn og plassering hang på ei oppslagstavle sammens med selane.
Her har jeg og Henrik fått på våre fire første hunda, når det var gjort var beskjeden at en måtte stå på bremsene på hundesleda (i tillegg til at ankeret var festa i bakken).
Henrik står på bremsa, koffor det var nødvendig blei tydlig når vi henta ut dei to siste hundane våre; Whiskey og Google. Hundesleden er bygd opp med to lederhunda i front (som da er hjernene i spannet – ho-hunda selvfølgelig), deretter kommer to midtpåtreethunda og til sist; musklane i spannet (her: Whiskey og Google som vi fikk vite var to av dei største hundane dei hadde – hurra…)
Jeg og Henrik var hundespann nr 5 av 6, og når Henrik løste ankeret for vi som en rakett gjennom porten menst ho mor hylte; breeeeeems!! Det høre til historien at hundane tar høy-pitch stemme som oppmuntring.. Ut fra hundegården var det nedoverbakke, skrånende terreng og laus-snø. Henrik; «Se! Ho gamle dama har velta OG mista sleda si!» Ho mor; «Du må bremse Henrik!» Og for alle dokke som har vokst opp med Theodor; når han velta på trehjulsykkelen sin – akkurat slik va det…
Vi fikk trykt gamle tyske og norske dame ned i hudesleda igjen, og fortsatte ferden
Whiskey og Google prøver desperat å få sleda fremover, og Henrik prøver desperat å holde igjen…
….Henrik klarte å holde igjen – så da var det bare å ule på..Også på bildet; kommende Polfarer-Nils (som det skal vise seg skal være glad for at han returnerte sammens med resten av gruppa)
Roa senka seg når vi kom oss ned på flata, og det var et fantastisk vær og igjen heilt spektakulær natur. For å holde vårt spann bak dei foran, måtte Henrik stå på bremsa med begge beina og ha hengende ute ei matte som gjør at det bli tyngre å dra. Hundane e veldig «velg meg, velg meg!!!!» når vi skulle sele på, så det var heilt tydelig at ditte e nokke dei virkelig lika. Google var så ivrig når vi skulle sele på at han ikkje klarte å stå stille, og prøvde desperat å få hode gjennom selen.
Henrik gjorde en kjempejobb som hundesledefører og fikk mora nesten trygt hjem
Fru Polfarer «trygt» sittende i hundesleda
Her e hundesleda til dei bak, og som dokke ser så drar musklane bra her også. Ditte hundespannet var så ivrige når dei skulle ut (som siste spann), at det endte med at dei floka seg heilt sammen og begynte å slost..
Halvveis i «løpet» var det tid for å skifte om på fører og passasjer, og ei rask risikovurdering konkluderte med at jeg ikkje ville klare å holde igjen hunespannet vårt – så Henrik fortsatte som sjåfør. Kommende Polfarer-Nils er ikke vant med risikovurderinga og plasserte Lettvekter-Sigve som sjåfør og satte seg sjøl ned i hudesleda.
Når vi stoppa blei vårt spann stående rett før en 90 graders sving rundt en steingard, det resulterte i at muskelspannet vårt valgte å druse over steingarden når vi starta igjen. Vi fikk stappa ho mor tilbake i sleda igjen, og heldigvis klarte Henrik og holde seg fast når sleden skaut fart når han løsna ankere. Vi kom oss bort til første bakke der Sigve er i fullt firsprang, og Polfarer-Nils er på vei ut på de evige jaktmarker. Hundespannet deia trengte til tider litt oppmuntrende tilrop, men Sigve tenkte ikkje på at det ikkje var nødvendig i nedoverbakka…Heldigvis har Polfarer-Nils vært ute ei vinternatt før, og fikk tak i ankeret og slengt det ut – da blei det bråstopp. Resten av turen gikk uten mer dramatikk.
Endelig istappa i barten og skjegget og kan no tituleres Polfarer-Nils.
Bilder og tekst om lys går igjen på bloggen, men det er fordi det er heilt spesielt her oppe!
Når vi kom tilbake var det de-briefing, hot beverage og sjokolade i dinne gamle jakthytta. Til tross for en del hendelsa underveis, så koste vi oss stort på turen og hendelsane var ikkje så dramatiske (som dei kanskje kunna ha vært:-D)
Vi spurte forresten om når hundane hadde stoppa dersom Polfarer-Nils ikkje hadde klart å stoppa hudesleda med ankeret (for det var ikkje alle føre det virka på). Svaret var at det kom heilt ann på om dei satte seg fast (da måtte dei stoppe), eller så sprang dei heim. Kor tid dei var heime kom ann på hvilken rute dei valgte; lang eller kort…