Reiseruten bort var forholdsvis lang (Ålesund – Oslo – København – Washington DC), men med kun oss sjøl å tenke på gikk det helt fint.
Det var veldig god plass på flyet, nokke som var veldig fint etter at Nils Erik røska laus sete sitt og vi måtte bytte plass. Vi satt oss da på en rekke med fire sete, der det tilsynelatende bare var en harmløs ung mann på enden. Det viste seg at han var ganske creepy. Han stirra i skjermen non stop i 7 tima (avstand ca 10 cm), var ikke ute av setet en gang, snakka med seg selv og hadde flere ukontrollerte bevegelser. Vi fant ut at det beste sikkert var å ikke få blikkontakt…, nokke som for så vidt ikke var noe problem…
Veldig god flymat
Mellom gatene ble vi transportert i slike vogner som dette
Her var et nytt automatisk system i immigrasjonen, men NE kom ikke inn….På min lapp stod det «Welcome to the USA», på Nils Erik sin stod det et stort svart kryss over hele lappen med beskjed om å komme seg til passkontrollen. Vi fant ut at han egentlig er prototypen på terrorist, med flakkende blikk, skjegg og noe som kan ligne på et bombebelte rundt livet (i følge han sjøl altså!)
Når vi var ferdig avhørt, stod bagasjen klar på gulvet ved bagasjebådet. Tross «problemet» i immigrasjonen, så hadde det gått radig; ca 45 min fra flyet landet til vi satt i bussen på vei til metroen, som vi tok videre inn til byen.
I USA er de VELDIG glad i vegg til vegg tepper, og har klart å legge det også inne i metrovognene…såg ikke ut…
Det pissregnet når vi kom frem til sentum, men været er omtrent den eneste researchen vi har gjort denne gangen, og vi kunne bare plukke frem paraplyene våre fra kofferten:)
Kompasset til NE trenger kalibrering når vi har kjørt undergrunn, og etter at vi hadde sprunget 8-tall et par ganger virket det og vi fant hotellet et kvelertak unna.
Leiligheten på AKA Whitehouse var passe stor og flott, og stod helt til forventningene.
Det var på tide med litt mat og drikke før vi kunne legge oss. Klokka var ikke mer en18 lokal tid, men med 6 timer i tidsforskjell var vil langt over leggetid.
Vi hadde på forhånd sett oss ut Foundig Farmers, en Amerikansk nafsemat restaurant rett bort i gata. Den var selvsagt stappa full, med 1,5 timer ventetid. Etter et kort søk i kvartalet, havnet vi på en Engelsk pub med kun en halv time ventetid. Heldigvis hadde de Amerikansk nafsemat i tillegg til yorkshire puddingen på menyen.
Nils Erik venter på Amerikansk nafsemat i full Engelsk pub
Vi fikk i oss maten, laget en historie om de som satt rundt oss og kunne endelig gå å legge oss.
Korleis røska en laust et flysete (kjekt å vite visttatte en får lyst å bytte sete på et fly nåkken gång, kanskje)?
Du tar bare tak i den delen du sitter på, og røsker til. Det kan virke som om det er borrelås under, men ikke la deg lure; det går ikke ann å feste det igjen..