Vi klarte og sove til kl 0600, eller rettere sagt; Vi klarte og la være å stå opp før kl 0600. Frokosten på hotellet var bra, med egen kokk for forskjellige utgaver av egg med tilbehør. Matvanene til amerikanerne er merkelig. Det var en liten jente som ble nektet frukt før hun hadde spist frokosten sin – noe som kan virke fornuftig nok. Men når vi gikk forbi bordet der hun satt, så hadde hun en diger bolle med cerials i turkis, gult og rosa – våre unger klarer ikke å spise det en gang (og de er til og med underærnert på sukker etter 1 1/2 år med snopestreik).
Etter frokost var det tid for hotellskifte, og Tom fikk sine instrukser. Tom var døgnvill, kjørte med nattlys og lastet stadig vekk inn ny rute. I likhet med andre ulydige familiemedlemmer ble han mer samarbeidsvillig etter trusler om sanksjoner (alt i fra riper i skjermen til knust skjerm).
Første stopp var Randys donuts, et landemerke som har vært med i en hel rekke kjente filmer.
Andre stop var en Apple store for å forsyne familien med iPad’er (anskaffelse hadde visstnok vært planlagt i lang tid). Etter testing og nøye planlegging av modell, viste det seg at butikken var utsolgt og mest sannsynlig alle andre butikker også i de nærmeste 7 til 10 dagene. Etter det kunne det kanskje gå an å få tak i en dersom du stod på en prioriteringsliste. Henrik hadde store problemer med å holde tårene tilbake, og far var særdeles lite pratsom….
Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet, gikk vi for å se oss litt rundt. Vi hadde alle litt jetlag, og var innstilt på en rolig og tidlig kveld. Etter en veldig kort tur begynte ungene å klage over kor kjedelig det var, etter flere runder med skjennepreike og moralisering ble ungene belønnet med en tur på Knotts Berry Farm. (Og moralen var….Til våres forsvar så måtte de betale selv….) Knotts Berry farm er en fornøyelsespark som helt tydelig har spesialisert seg på berg og dalbaner, et eldorado for Henrik og Nils Erik. Sigve hadde annonsert før vi gikk inn at han ville ta en berg og dalbane, og det gjorde han (2 ganger) – så da er det bare en reddapyse igjen i familien. Henrik og Nils Erik kategoriserte to av banene som «det mest ekstreme de har opplevd». Turen til parken gjorde at vi klarte å holde oss våken, og fikk lagt oss når klokken var på kveld.